Søndag er en vanskelig dag. Det henger enda igjen fra koronatiden da jeg satt alene store deler av tiden, jeg orket ikke å forholde meg til folk uansett på den tiden så det føltes egentlig ut som en lettelse å slippe unna.
De eneste faste rutinene var hestene, ut klokken 8 på morgenen og inn omtrent samme tid på kvelden. Utenom det satt jeg å kikket i veggen. TVen gav for mye støy så den var av. Har alltid vært leseglad, men ikke en gang ett ukeblad orket jeg å lese. Det handlet kun om en ting de dagene, å få tiden til å gå. Den gjorde det i en sneglene fart. Jeg hadde en del tvangstanker eller “strategier” for å unngå angst, klumpen i magen og følelsen av å ikke få puste skikkelig var hele dagen fylt med, men for å holde angsten for at angsten skulle gå til nivåer reiste jeg meg ca hvert 15. Minutt. Flere ganger gikk jeg så fort jet kunne ut i stallen for å gi hestene mer høy eller inn på soverommet å la meg der å kikket i veggen. Sove klarte jeg aldri på dagtid på den tiden enda så mye jeg ønsket det.
Jeg følte folk så på meg så jeg holdt meg kun på området her, det var grunnen til at jeg nesten løp over til stallen hver gang. Det å måtte gå over det åpne området imellom stallen og huset på 10 meter ca var en utfordring jeg kunne bruke ekstremt mye energi på å klare å gjøre om jeg så folk ute, føltes det helt umulig ut å i det hele tatt åpne ytterdøren. Jeg utsatte det til jeg måtte og husker enda lettelsen når jeg var ferdig å lukket ytterdøren bak meg.
Jeg er glad jeg hadde hestene på den tiden ellers hadde jeg aldri tvunget meg selv ut døren så ofte, samtidig kjenner jeg på at jeg i de dypeste depresjonene og verste dagene ikke tilbragte tid med dem lengre enn max ti minutter etter at de var sluppet inn på kvelden. Jeg hadde ikke noe interesse for noe som helst egentlig, og når jeg på dager som idag kjenner på ett snev av den angsten jeg hadde da velter det opp følelser jeg helst ikke vil forholdet meg til.
En ekkel følelse av klaustrofobi og det å svare på meldinger på sms og messenger ble ikke gjort i den tiden der. Telefonen stod på lydløs, minst mulig støy og mitt eget selvlagde fengsel, der jeg ventet på at dag skulle bli til kveld og kveld til natt. Det var ikke kun søndagene, men det er søndagene jeg husker som verst og som enda vekker den klaustrofobien i meg og som fortsatt kan få meg til å bure meg inne hvis jeg ikke har noe jeg må gjøre.
En gang i tiden var søndagene hellige for meg, da kunne jeg være hele dagen i stallen eller sammen med hestene. Det er desidert ikke sånn lenger at ingen tv, ingen lyd og angst hele døgnet. Men redselen for at livet noen gang skal bli så mørkt igjen er stor. Jeg håper at søndagene en dag skal bli favorittdagen min igjen! Etter at jeg møtte min sjelevenn og samboer har mye endret seg og huset føles ikke ut som det samme fengselet lenger! Det er mer åpent samt at lyden fra TVen spesielt på søndager nå er tålbar 😉
