Jeg har blitt vernepleie student på deltid og er super glad for å kjenne på at jeg er igang med noe igjen! Hadde trodd det skulle være hardere å komme igang igjen enn det har vært så det tyder iallfall på at dette var på høy tid!
Har brukt en del tid på å strikke, ridd litt og ellers har det blitt lange film og kinokvelder med kjæresten i sommer, en tur i Sverige var vi og 😊
Nå skal hestene snart hjem fra beite og da er høsten offisielt igang!
Masse nytt egentlig og har flere innlegg som ligger halvskrevne, trengte litt tid til å komme meg gjennom januar og februar månedene, mørketiden er ikke min favoritt, men jeg er så inderlig glad for at jeg slapp de dype vinterdepresjonene! Jeg tørr nå å si at jeg har fått riktig hjelp og iløpet av året Skal jeg være tilbake i vanlig arbeid og eller utdanning 😊 mer senere i uka! Nyt dagen ❤️
Jeg ønsker meg en ferie. Jeg drømmer om sand imellom tærne, sol som steker å hud som blir brun. En solseng, blå himmel og den gode følelsen en uke ett helt annet sted gir. Jeg har savnet det lenge, før reiste jeg ofte. Nå reiser jeg aldri.
Jeg føler meg fastlåst, inneklemt og som om at jeg aldri igjen skal få høre musikk og folkeliv i gatene. En ferie er luksus og en luksus jeg har lengtet etter i 3 år. Kanskje vil det skje om ett år frem i tid. Det er godt å ha ett håp og å ha drømmer for drømmer blir virkelige. Før den tid har jeg flere alvorlige valg jeg må ta. Jeg eksisterer, jeg puster og jeg lever og jeg er takknemlig for det.
Har ikke brukt bitt på 18 år
Jeg har dyr jeg elsker og uten dem er jeg ingenting. Her er noen bilder av de vakreste jeg vet. Angsten skal aldri, aldri få ta ifra meg de. De er min aller største lykke. Dyr svikter aldri, de lyver ikke, de er trofaste og de bærer ikke nag. De tar meg som den jeg er og de er der alltid for meg. Det er bedre enn noen som helst ferie! Dyr betyr mer for meg enn mennesker, sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. Så lenge jeg har dem, er jeg rik og ett liv uten dem er ikke noe liv.
Har 2 katter til adoptert fra mine år i dyrebeskyttelsen og 7 høner som skal leve det gode liv her til de er gamle og grå. Alle mine dyr blir hos meg for alltid, man selger ikke familien sin.
Søndag er en vanskelig dag. Det henger enda igjen fra koronatiden da jeg satt alene store deler av tiden, jeg orket ikke å forholde meg til folk uansett på den tiden så det føltes egentlig ut som en lettelse å slippe unna.
De eneste faste rutinene var hestene, ut klokken 8 på morgenen og inn omtrent samme tid på kvelden. Utenom det satt jeg å kikket i veggen. TVen gav for mye støy så den var av. Har alltid vært leseglad, men ikke en gang ett ukeblad orket jeg å lese. Det handlet kun om en ting de dagene, å få tiden til å gå. Den gjorde det i en sneglene fart. Jeg hadde en del tvangstanker eller “strategier” for å unngå angst, klumpen i magen og følelsen av å ikke få puste skikkelig var hele dagen fylt med, men for å holde angsten for at angsten skulle gå til nivåer reiste jeg meg ca hvert 15. Minutt. Flere ganger gikk jeg så fort jet kunne ut i stallen for å gi hestene mer høy eller inn på soverommet å la meg der å kikket i veggen. Sove klarte jeg aldri på dagtid på den tiden enda så mye jeg ønsket det.
Jeg følte folk så på meg så jeg holdt meg kun på området her, det var grunnen til at jeg nesten løp over til stallen hver gang. Det å måtte gå over det åpne området imellom stallen og huset på 10 meter ca var en utfordring jeg kunne bruke ekstremt mye energi på å klare å gjøre om jeg så folk ute, føltes det helt umulig ut å i det hele tatt åpne ytterdøren. Jeg utsatte det til jeg måtte og husker enda lettelsen når jeg var ferdig å lukket ytterdøren bak meg.
Jeg er glad jeg hadde hestene på den tiden ellers hadde jeg aldri tvunget meg selv ut døren så ofte, samtidig kjenner jeg på at jeg i de dypeste depresjonene og verste dagene ikke tilbragte tid med dem lengre enn max ti minutter etter at de var sluppet inn på kvelden. Jeg hadde ikke noe interesse for noe som helst egentlig, og når jeg på dager som idag kjenner på ett snev av den angsten jeg hadde da velter det opp følelser jeg helst ikke vil forholdet meg til.
En ekkel følelse av klaustrofobi og det å svare på meldinger på sms og messenger ble ikke gjort i den tiden der. Telefonen stod på lydløs, minst mulig støy og mitt eget selvlagde fengsel, der jeg ventet på at dag skulle bli til kveld og kveld til natt. Det var ikke kun søndagene, men det er søndagene jeg husker som verst og som enda vekker den klaustrofobien i meg og som fortsatt kan få meg til å bure meg inne hvis jeg ikke har noe jeg må gjøre.
En gang i tiden var søndagene hellige for meg, da kunne jeg være hele dagen i stallen eller sammen med hestene. Det er desidert ikke sånn lenger at ingen tv, ingen lyd og angst hele døgnet. Men redselen for at livet noen gang skal bli så mørkt igjen er stor. Jeg håper at søndagene en dag skal bli favorittdagen min igjen! Etter at jeg møtte min sjelevenn og samboer har mye endret seg og huset føles ikke ut som det samme fengselet lenger! Det er mer åpent samt at lyden fra TVen spesielt på søndager nå er tålbar 😉
Sitter her med morgenkaffen som ryker i diset fra solen som snart treffer plassen jeg sitter på. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre, og hvorfor skal det å være menneske være så inderlig vanskelig? Hvorfor får «alle andre det til?»
Det er de ulogiske, litt barnslige og svært egenrådige tankene mine som slår inn, for jeg vet at det å være menneske faktisk ikke er lett for noen, eller det å det livet vi som mennesker har satt som standard er ikke en strålende dans på roser for noen. Selv den mest stødige personen kan falle og det vet jeg veldig godt fordi jeg var en av dem! Bet meg merke i at jeg skriver «var» jeg må slutte med det for jeg er fortsatt stødig og sterk i lange perioder.
MEN det er en annen grunn til at jeg vet hvorfor «slike stødige personer» også kan falle – Fordi jeg slet aldri med angst eller så heftige depresjoner før jeg mistet hesten min da jeg var 21. Faktisk så tenkte jeg i mitt stille sinn når folk snakket om angst og kronisk psykisk sykdom at de var late! Jeg gremmes litt over det samtidig vet jeg derfor at generell angst og panikkangst for eksempel er fryktelig vanskelig å forstå før man faktisk har kjent det på kroppen selv.
Jeg skal snart på jobb og dette er noe av det jeg vil skrive mye om i tiden fremover, samtidig vil jeg aldri falle ned i «pessimist bua» ei heller innta offerrollen igjen så for min del må jeg tenke på at det jeg deler lett kan rippe opp i ting og jeg er redd for å ende opp i en slik situasjon igjen!
Så avslutningen på denne korte morgenbloggen er – Jo, jeg klarer helt fint å være ett menneske jeg som alle andre, med både opp og nedturer inkludert!
I kveld har jeg faktisk sagt ja til å være med på noe som er totalt ulikt meg å si ja til, det virker ulogisk, rart og veldig fjernt at det er noe som skal hjelpe. MEN ingenting skal være uprøvd så hva det er og om det hjalp får du vite i morgen!
Reklame | kvinesdal gull og sølv
I en alder av 24 kom jeg inn på veterinær universitetet i Ungarn. Den dagen etter å ha gjennomgått skriftlig prøve og muntlig test i kjemi og biologi for så å få beskjed om at JEG(!!) Kom inn glemmer jeg aldri. Professoren som jeg heller aldri vil glemme selv med hans “careless, arrogante” ungarske væremåte sa helt vanlig midt i en setning “obvoiusly you’re in” og min respons var “Im in? Accepted?.” Husker han himlet med øynene å svarte “Yes”, og fortsatte i samme totalt mangel på tegn til gledelig eller surt tonefall med der formelle.
Da jeg kom hjem stod familie og venner med flagg på perrongen! Hadde noen beinharde, men fantastiske år i Budapest som jeg aldri kommer til å glemme! Dessverre ble utdannelsen avsluttet midt i tilbake i 2017 da min venstre hånd ble feiloperert. Jeg er ikke bitter, men at det var en livssorg uten like kan jeg garantere. Jeg savner det, men det er lagt inn i hjertet blant de gode minnene. MEN jeg fikk muligheten, jeg fikk studere under professorer så ufattelig dyktige at ordet ærefrykt vil være det mest dekkende jeg finner. Jeg smiler, men en tåre triller imens jeg skriver om dette for det gjør vondt enda enten jeg vil det eller ei.
Da jeg var 19 å ønsket meg pickup, nissan navara sort med chromfarget kufanger var jeg heldig å var i fast jobb å fikk meg lån til å kjøpe. La inn bud på verdens mest perfekte bil, den var nøyaktig slik jeg hadde drømt om, men min kloke far med en tålmodighet de fleste kan misunne sa at hvis han går ned 5000 kr, husker prisen var 120.000 så er det meningen at du skal ha den. Hvis ikke vil noe annet dukke opp. Han gikk ikke ned, å på tross av at jeg klødde i fingrene etter å bare betale de 5000 ekstra så hørte jeg faktisk på pappa å kikket på noen biler til, men valgte å kansellere lånet for ingen var slik som den jeg fant.
En Lørdag morgen 3 mnd senere i begynnelsen av Mars ringte telefonen i ti tiden på morgenen å lurte på om jeg var interessert i en navara da han hadde fått telefonnr. mitt av en kamerat som jeg hadde ringt på en bil hos på den tiden jeg var på jakt. Guess what! Bilen var svart, chromfargede speil, kufanger i chrom og veltebøyle fulgte med til 30.000 (!) under budet jeg la inn på bilen jeg absolutt ville ha å enda finere enn den da jeg og kusina mi stolt hentet den på Drammen stasjon noen dager senere.
Listen er eviglang over ting jeg selv har jobbet for å få til, men samtidig hatt en følelse av at de ramlet i fanget på meg og hadde en følelse av “meant to be” sitter sterkt hos meg enda jeg er stor tilhenger av realfag og realistiske forklaringer på ting. En ting jeg ikke vil utdype nå er også hesten min Pepsi Khan som jeg fikk da jeg var 16 å mistet til akutt sykdom da jeg var 21. En engel i forkledning som kom inn i livet mitt da jeg trengte henne aller mest. 12 år har gått siden jeg mistet henne og idag smiler jeg av minnene, men ett slikt bånd får man en gang i livet, hun var alt jeg trengte og den som betød alt i hele min verden så jeg har vært ufattelig heldig.
Har lovet dere å ta dere med på min siste del av reisen med sovemedisiner, det skal jeg men jeg skal innrømme at det ligger en i nattbordskuffen som jeg nesten føler roper på meg! Hehe, må kunne le av det og, men dønn ærlig jeg har gått på de siden jeg var 21 og jeg kjenner på en vanvittig indre uro og krave bare ved å nevne her i bloggen at jeg faktisk har greid å spare en tablett! Så idag er ikke dagen til å skrive mer om det for da vet jeg at den forsvinner rimelig kjapt å hjertet dunker som en hest i vill galopp imens jeg skriver dette så velger å ikke skrive mer om den nå. Jeg har brukt de til å slå av følelser, ta bort angst og mer eller mindre til å fungere som en slags robot. Problemet er at de gir like mye angst etter lengre tids bruk og toleransen (man trenger mer for å oppnå samme effekt) stiger ekstremt kjapt! 200.000 nordmenn leste jeg ett sted at de går ut fra at er avhengig av sovemedisin i Norge. At jeg er livredd for livet uten de er en sterk underdrivelse. Det sitter dypt og hardt. Men håpet på ett enda bedre liv samt en fastlege jeg stoler på gjør at jeg våger å prøve igjen. Dette er langt fra første gangen jeg prøver, men de andre gangene har jeg tenkt at det er ikke for alltid og egentlig aldri hatt en plan om å slutte, kun føyet legen for å slippe mas.
Nå skal jeg ut til hestene og imorgen og lørdag er det jobb, frivillig for å få en attest og for å kjenne på hvor mye kroppen og psyken tåler. Jobber hos gullsmed midt i Kvinesdal sentrum hos verdens mest fantastiske sjef! Jeg er heldig og jeg elsker å jobbe der!
